For 14 år siden var jeg 17 år. Skolen min samla inn penger til en palestinsk skole i Hebron. Det i seg selv var ganske sensasjonelt. En videregående skole midt i bibelbeltet som samarbeidet med en palestinsk skole. Uffognei.
Men. Det gjorde vi altså.
Belønningen for elevene som organiserte innsamlingen var en 14-dagers studietur til Israel og Palestina.
Jeg har alltid tendert til å ha mørkerøde meninger. Men bortsett fra den allerede sværtsåradikale AP-politikerlæreren, var mine reisefeller trygt plassert i barnetroens Israeldyrkelse.
Dette forandret seg raskt. Først var det sjokket over å se hvordan Israel nærmest ble styrt av et apartheidliknende regime. Bilskiltene til palestinerne er i en annen farge enn israelerne. Dersom du kom til et checkpoint med palestinske skilter, kunne du risikere å måtte vente i flere timer, selv om det ikke var noen foran deg i køen. Var du seint ute etter portforbudet og hadde palestinske skilter, risikerte du å bli beskutt. Noen av medelevene mine kjente på denne følelsen da de og vertsfamilien var seint ute etter sightseeing ved Dødehavet. Bilen jeg satt i hadde israelske skilter, det hadde ikke deres.
Den historien som likevel gjorde mest inntrykk kom fra Jamil. Jamil var 16 år. Familien var velstående, og eide et digert landområde rett utenfor Hebron. Som mange andre utdannede palestinere var familien svært vestlige i sitt levesett, i hvert fall innad. De var liberale muslimer, trodde på en nært forestående kvinnefrigjøring, og var grunnleggende optimistiske på vegne av sitt eget land.
Jamil fortalte om sin farlige skolevei. Særlig trafikken var ille. Fem kilometer grusvei, og deretter én kilometer langs veien inn til Hebron. “You know, sometimes the settlers try to run us down with their cars. They drive their Jeeps on the pavement. You just have to throw yourself off the bike, and hope for the best.” Ikke var han sint når han fortalte det, han kunne like gjerne ha snakket om hvor vanskelige matteprøvene kunne være. Dette var hverdagen. Voksne mennesker som prøver å kjøre ned skolebarn.
Det blir aldri fred i midtøsten.
Så her er du, halsbrann. Dette er en viktig historie, Siv Jensen hadde verken tid til å besøke grenseoverganger eller snakke med palestinere da hun var i Israel, og hun får snakke fritt i mediene. Fytterakkern. Jeg har ikke kunnskap nok til å si om disse problemene kan løses, men jeg håper det blir fred i midtøsten!
Hei Halsbrann! Så bra å lese deg her – og her passer du inn! Flink å ordlegge deg og greier, og kjapp i replikken:-) Og så tar du opp viktige temaer!
Jeg blir fremdeles fullstendig målløs over Israels tidligere pågående handlinger – mange ganger daglig, faktisk. Og over min 3 år eldre onkel som syns det var ille at jeg joinet en Facebook-gruppe som støttet Palestinerne. Han skrev faktisk ‘Fy’! Ifølge ham er palestinere synonymt med Hamas, og dermed er Palestina full av kun terrorister – støttet av Iran. At PAlestinerne har spekulert i at Israel skulle bli nødt å gjøre det de gjør nå. Han er ingen Israel-venn, sier han, men han mener Israel har full rett til å angripe Hamas. Israel på sin side sier de har 90% treffsikkerhet på sine mål. Når en fjerdedel av de drepte er barn, sier det seg selv at barna er mål. Joda, sier Israel – de er jo Hamas-barn… Barn er barn, etter mitt syn! Og selv om Hamas gjemmer seg blant sivilbefolkningen, sier Geneve-konvensjonen at det ikke er lov å angripe sivile eller blandete mål. Ifølge min superlure onkel overreagerer Israel denne gangen, som så mange ganger før. Overreaksjon? Dette er en Davids kamp mot super-Goliat! Pressen er nektet innreise, israelske soldater fratatt mobiltelefoner og alle israelske tv-reportasjer fra krigssonen er grundig regissert/sensuret. Igen skal få sjansen til å dokumetere denne groteske krigshandlingen, slik at Israel får opinionen mot seg både innad og på verdensbasis. Grensen mot Egypt er stengt, og sivilbefolkningen er fanget. Nei, jeg støtter absolutt ikke Hamas, men min sympati ligger absolutt hos det palestinske folk!! Fy deg selv, onkel, fy Israel, og fy verdenssamfunnet som ikke tør å gripe mer inn!! Og takk til Mads Gilbert og Erik Fosse som føler sitt lege-kall, og driver forebyggende helsearbeid ved å fortelle verden hva som faktisk skjer – usensuret!
Ildflue! Passer svært bra
Det som er vanskelig, synes jeg, er å holde seg saklig. Hamas er ikke snille. Ofte er de slemme. Oftest er de slemme. Men ingen spør hvorfor Jeppe drikker.
Eller. Det var før. Nå vet alle hvorfor de er slemme. Likevel godtar USA terroren, og ratifiserer 100gangersregelen.
Min gjetning er at det blir våpenhvile i løpet av neste uke. Så får vi et par uker hvor EU, Norge og venner kritiserer Israel. Etterhvert får Lene Alexandra nye pupper, Andreas Thorkildsen blir mistenkt for doping eller Northugbrødrene blir syke og oppmerksomheten skifter fra Gaza til viktigere områder.
Det betyr ikke at vi ikke skal skrike når det står på. Finn fram skjerfet, men ikke knus noen vinduer!
Jeg tror det er vanskelig å bli usaklig når man er på palestinernes side nå om dagen. Deres egne spede forsøk på å kjempe mot israelerne er som en fjert i en orkan å regne sammenlignet med Israels innsats.Og USA godtar terroren fordi det er i deres egen interesse. Det er velkjent at Israel lenge har fungert som testlaboratorium for USA når det gjelder våpen, Gilbert og Fosse rapporterte om en ny type våpen som amputerer på en grotest måte, og hvor materialet i splintene fra disse har vist seg å gi kreft hos test-mus i løpet av et halv års tid… Så selv om det blir våpenhvile, er ikke grusomhetene over!
Jeg er dessverre også i tvil om at det blir fred i Midtøsten. Mye av grunnen ligger i at vesten ikke tør ‘røre’ Israel, at det brennende engasjementet stort sett ligger hos sjeler i venstreradikale politiske grupper – og at folk generelt lukker øynene og er seg selv nok…