Hebron 1995 – II

Vi står foran en massiv steinbygging. Jamil er redd. Men han insisterer på å bli med inn på den ikke-muslimske siden av Abrahams gravsted. Han har  vestlig utseende, og det hender at 17-18 åringene med maskingevær ikke ber om passet til alle, når det ytre er likt. Lærerne hans og professorene ved universitetet som også er med oss, blir igjen ute. De vet at de kommer til å bli nektet inngang. 

Det er bare ett år siden massakren hvor en israelsk nybygger drepte 29 bedende muslimer. Et traume av enorme dimensjoner. Jeg husker fortsatt tegningen jeg fikk av ei lita jente på 8-9 år . Kvinner i skaut, et gevær, og masse, masse rødt. Stemningen er anstrengt. 

Etter vi har sett  den jødisk-kristne delen av bygningen vil vertene gjerne vise oss det viktigste de har. Moskeen. Professoren i engelsk som er vår guide tar på seg sitt mest ydmyke ansikt. Soldatene vil nemlig ha en forklaring på hvorfor nordmennene skal inn i den muslimske delen av moskeen. Det virker underlig for dem, og dermed er det per definisjon mistenkelig. 

Professoren er utdannet ved et engelsk universitet. Mer britisk enn Bond. Velkledd. Høflig. I begynnelsen av 50-åra. Hadde han vært israeler ville enhver medborger måtte behandle han med respekt. Han snakker rolig. Forklarer at gjestene er på besøk fra Norge, og hjelper dem med å finansiere en skole. Men han blir bare avbrutt med at “venstresiden er for muslimer, høyresiden for alle andre.” Så blir professoren bedende. Han trygler. Ber om å få snakke med vakthavende.  Om det ikke skulle finnes en mulighet, bare denne ene gangen?

Et kvarter etter. Når unguttene fra IDF har stått og ledd av han, pekt på han, gestikulert og ristet på hodet, blir vi til slutt sluppet inn. Professoren er flau. Latterliggjort. Elevene hans er gjort til latter. Folket hans er gjort til latter.

Systematiske ydmykelser på alle nivåer.

Hebron 1995

For 14 år siden var jeg 17 år. Skolen min samla inn penger til en palestinsk skole i Hebron. Det i seg selv var ganske sensasjonelt. En videregående skole midt i bibelbeltet som samarbeidet med en palestinsk skole. Uffognei.

Men. Det gjorde vi altså.

Belønningen for elevene som organiserte innsamlingen var en 14-dagers studietur til Israel og Palestina.

Jeg har alltid tendert til å ha mørkerøde meninger. Men bortsett fra den allerede sværtsåradikale AP-politikerlæreren, var mine reisefeller trygt plassert i barnetroens Israeldyrkelse.

Dette forandret seg raskt. Først var det sjokket over å se hvordan Israel nærmest ble styrt av et apartheidliknende regime. Bilskiltene til palestinerne er i en annen farge enn israelerne. Dersom du kom til et checkpoint med palestinske skilter, kunne du risikere å måtte vente i flere timer, selv om det ikke var noen foran deg i køen. Var du seint ute etter portforbudet og hadde palestinske skilter, risikerte du å bli beskutt. Noen av medelevene mine kjente på denne følelsen da de og vertsfamilien var seint ute etter sightseeing ved Dødehavet. Bilen jeg satt i hadde israelske skilter, det hadde ikke deres. 

Den historien som likevel gjorde mest inntrykk kom fra Jamil. Jamil var 16 år.  Familien var velstående, og eide et digert landområde rett utenfor Hebron. Som mange andre utdannede palestinere var familien svært vestlige i sitt levesett, i hvert fall innad. De var liberale muslimer, trodde på en nært forestående kvinnefrigjøring, og var grunnleggende optimistiske på vegne av sitt eget land.

Jamil fortalte om sin farlige skolevei. Særlig trafikken var ille. Fem kilometer grusvei, og deretter én kilometer langs veien inn til Hebron. “You know, sometimes the settlers try to run us down with their cars. They drive their Jeeps on the pavement.  You just have to throw yourself off the bike, and hope for the best.” Ikke var han sint når han fortalte det, han kunne like gjerne ha snakket om hvor vanskelige matteprøvene kunne være. Dette var hverdagen. Voksne mennesker som prøver å kjøre ned skolebarn. 

Det blir aldri fred i midtøsten.