Refluks!

1 hel uke uten kaffe. Jeg har begynt å forstå vanskene med å slutte å røyke. For halvannen måned siden begynte jeg å få sure oppstøt. Og svie i halsen og nedover i magen. Samtidig hadde jeg vondt øverst i magen (epigastriet). Sure oppstøt har jeg hatt før, og løsninga har vært å trappe ned på kaffedosen, men denne gangen hjalp det ikke tilstrekkelig. Prøvde med en solid dose zantac, og det var heller ikke tilstrekkelig, men hjalp noe. Nå bruker jeg plutselig nexium.

Det er heller ikke tilstrekkelig, så nå har jeg droppa koffeindoseringen. Men. Når en leser om refluks, er visst ikke det tilstrekkelig. Noe jeg også merker. Jeg bør også kutte ut nesten all snop, ikke spise noe av maten jeg liker, alkohol, brus, te, appelsiner, iskrem, alt altså.

Herregud.

Kabelsatan

I Sverige pågår det nå en rettssak hvor grunnleggerne av the pirate bay er saksøkt av en rekke plateselskap. De sistnevnte mener piratvirksomheten er en hovedårsak til sviktende salg.

Dette er viktig. Hvis musikere og komponister skal kunne gi oss nye opplevelser av høy kvalitet, må de ha inntekter. Disse inntektene kommer naturlig nok fra salg av åndsverk. Enten i form av konserter eller av lagret musikk (plater, mp3-filer osv).

Jeg må innrømme at jeg har problemer med å forsvare folk som stjeler åndsverk, selv om jeg har begått noen mindre overtramp selv i så henseende.

Jeg har ennå til gode å høre noen substansielle argumenter fra piratene. De virker være gutteromsgutter og ikke mer.

Hebron 1995 – II

Vi står foran en massiv steinbygging. Jamil er redd. Men han insisterer på å bli med inn på den ikke-muslimske siden av Abrahams gravsted. Han har  vestlig utseende, og det hender at 17-18 åringene med maskingevær ikke ber om passet til alle, når det ytre er likt. Lærerne hans og professorene ved universitetet som også er med oss, blir igjen ute. De vet at de kommer til å bli nektet inngang. 

Det er bare ett år siden massakren hvor en israelsk nybygger drepte 29 bedende muslimer. Et traume av enorme dimensjoner. Jeg husker fortsatt tegningen jeg fikk av ei lita jente på 8-9 år . Kvinner i skaut, et gevær, og masse, masse rødt. Stemningen er anstrengt. 

Etter vi har sett  den jødisk-kristne delen av bygningen vil vertene gjerne vise oss det viktigste de har. Moskeen. Professoren i engelsk som er vår guide tar på seg sitt mest ydmyke ansikt. Soldatene vil nemlig ha en forklaring på hvorfor nordmennene skal inn i den muslimske delen av moskeen. Det virker underlig for dem, og dermed er det per definisjon mistenkelig. 

Professoren er utdannet ved et engelsk universitet. Mer britisk enn Bond. Velkledd. Høflig. I begynnelsen av 50-åra. Hadde han vært israeler ville enhver medborger måtte behandle han med respekt. Han snakker rolig. Forklarer at gjestene er på besøk fra Norge, og hjelper dem med å finansiere en skole. Men han blir bare avbrutt med at “venstresiden er for muslimer, høyresiden for alle andre.” Så blir professoren bedende. Han trygler. Ber om å få snakke med vakthavende.  Om det ikke skulle finnes en mulighet, bare denne ene gangen?

Et kvarter etter. Når unguttene fra IDF har stått og ledd av han, pekt på han, gestikulert og ristet på hodet, blir vi til slutt sluppet inn. Professoren er flau. Latterliggjort. Elevene hans er gjort til latter. Folket hans er gjort til latter.

Systematiske ydmykelser på alle nivåer.

Hebron 1995

For 14 år siden var jeg 17 år. Skolen min samla inn penger til en palestinsk skole i Hebron. Det i seg selv var ganske sensasjonelt. En videregående skole midt i bibelbeltet som samarbeidet med en palestinsk skole. Uffognei.

Men. Det gjorde vi altså.

Belønningen for elevene som organiserte innsamlingen var en 14-dagers studietur til Israel og Palestina.

Jeg har alltid tendert til å ha mørkerøde meninger. Men bortsett fra den allerede sværtsåradikale AP-politikerlæreren, var mine reisefeller trygt plassert i barnetroens Israeldyrkelse.

Dette forandret seg raskt. Først var det sjokket over å se hvordan Israel nærmest ble styrt av et apartheidliknende regime. Bilskiltene til palestinerne er i en annen farge enn israelerne. Dersom du kom til et checkpoint med palestinske skilter, kunne du risikere å måtte vente i flere timer, selv om det ikke var noen foran deg i køen. Var du seint ute etter portforbudet og hadde palestinske skilter, risikerte du å bli beskutt. Noen av medelevene mine kjente på denne følelsen da de og vertsfamilien var seint ute etter sightseeing ved Dødehavet. Bilen jeg satt i hadde israelske skilter, det hadde ikke deres. 

Den historien som likevel gjorde mest inntrykk kom fra Jamil. Jamil var 16 år.  Familien var velstående, og eide et digert landområde rett utenfor Hebron. Som mange andre utdannede palestinere var familien svært vestlige i sitt levesett, i hvert fall innad. De var liberale muslimer, trodde på en nært forestående kvinnefrigjøring, og var grunnleggende optimistiske på vegne av sitt eget land.

Jamil fortalte om sin farlige skolevei. Særlig trafikken var ille. Fem kilometer grusvei, og deretter én kilometer langs veien inn til Hebron. “You know, sometimes the settlers try to run us down with their cars. They drive their Jeeps on the pavement.  You just have to throw yourself off the bike, and hope for the best.” Ikke var han sint når han fortalte det, han kunne like gjerne ha snakket om hvor vanskelige matteprøvene kunne være. Dette var hverdagen. Voksne mennesker som prøver å kjøre ned skolebarn. 

Det blir aldri fred i midtøsten.

Exxon Valdez?

Vi dro altså på juleferie. Etter 1.5 kilometer var det full stopp. Det lukta. Ille.

Første tanken var baksetepassasjerene. Det hender at de har ventede hygieniske uhell. Men det lukta farlig. Ordentlig farlig. Brent.

Mistanken ble straks rettet mot mitt spede forsøk på å vedlikeholde doningen. Jeg hadde nettopp etterfylt olje.
Bråstopp.

Opp med panseret. Olje over hele greia. Lokket borte. Fanken. Lure mannen.

I panikk – kontakt med svigerfar som “har vært borti noe liknende.” Stappe tanken med Majas koseklut, kjøre sakte til bensinstasjon. Hvor kompetansebygging stort sett dreier seg om tilbehøret til doble ostegrillpølser.

Gode venner er bra. Særlig sånne som avlyser juletrepyntingen og kjører 3 mil for å leite etter oljetanklokket til distré, upraktiske kamerater. Særlig når de kjører 2 mil til for å lyse rundt i motorrommet og finner oljelokket og redder ferien for alle 4. Takk Thomas. Takk og takk. 

Og takk til gode fine kjærester som ikke bruker slike idiotiske hendelser til å pine en gjennom hele jula. Bare en lakonisk kommentar – “kanskje  vi slapp dette hvis du begynte å lukke kjøkkenskuffer og -dører etter deg?”

God Jul!

Gode venner

Sutring er en livsstil. Hensikten synes å være å slippe unna. Enten en arbeidsoppgave eller skyldfølelse for noe en burde gjort bedre.

Tydeligst er det i forholdet fastlege-legevakt-sykehus. På sykehusene sutrer vi over unødvendige innleggelser, over allmennleger som prøver å dytte oppgaver over på oss, sykehjem som ikke tar i mot pasienter og som prøver å dumpe “gomers” i mottaket.

Legevaktslegene er i dobbel-sutringsposisjon. Sykehuslegene skriver pasientene ut alt for tidlig. I tillegg protesterer de for ofte på innleggelsene. Fastlegene  har alt for dårlige åpningstider og  lange ventelister. Og de kan ikke drenere en enkel abscess en gang! Hvorfor utdanne seg til lege hvis en ikke kan skjære hull i en byll og fjerne gørra?

Fastlegene mener de er de eneste som er effektive og som ivaretar helheten og virkelig tar ansvar for pasienten. 

Møkkafolk. At ikke de skjønner at det er stipendiatene som holder maskineriet i gang!

Dårlige fortellinger

De virkelig store romanene og novellene har historier. Definisjonen av fortellinger varierer, men noe som går igjen er et krav om årsakssammenhenger. Kausalitet

I går så vi “Lønsj.” Smakssensorene har likt den, og flere flinke skuespillere er med. Jeg syntes ikke den var så ille. Ja, bortsett fra en grusom nestsistescene som involverer en baby og ei måke.

Heidi ble sint. Og jeg tror hun har rett. “Lønsj” består av 4 små historier. Hver av dem er potent. Men historiene kommer ingen vei. Egentlig ble det aldri noen fortelling ut av det.

Det får være at enkelthistoriene ikke henger sammen. Men delhistoriene utgjør heller ikke noe hele. Dermed gjemmer filmen seg bak elegante skuespillerprestasjoner og vakre scener.

Når filmskaperen ikke greier å fortelle, vektlegges det fragmentariske. Slutten er klassiske åpen. Filmen blir en parallell til den klassiske barneskolestilen. Den kunstneriske versjonen av “så våknet jeg, og alt hadde bare vært en drøm.”

Når summen av enkelthistoriene ikke greier å veie opp for dette, sitter jeg igjen med følelsen av at filmskaperen hadde mange gode idéer. Uten evne til å gjennomføre.